|
|
Jeg lovte den store festspillposten, og her kommer den. Bortsett fra at jeg skal prøve å ikke gjøre den altfor stor, og heller la bildene tale litt for seg selv.
 Åpning prega av drittvær Årets FINN var prega av to ting: Regn og frihåndsbrodering. Kanskje aller mest regn. Ingen kan huske å ha hatt så sinnsykt regnvær noen sinne, og det la selvsagt en viss demper på stemninga. Men ikke kraftig nok demper til at det var noe annet enn fantastisk.
Selv insisterte jeg på å demonstrere mot møkkaværet ved å gå i skjørt og småsko hele uka. Det gjorde det spesielt morro når jeg jobba teknisk, noe jeg da gjorde hele uka. Heldigvis var det en liten scene med lite lemping av utstyr, så det gikk helt fint.
 Frihåndsbrodering. Årets hit og kreative utfoldelse i staben. Scenen “min”, Ludo Bar og Scene, er Harstads studentkro, og en av få litt ok, frie konsertscener i byen. Når jeg sier “Litt ok” kommer det av at lokalet ikke akkurat er ideelt grunnet flere småting. Det er lavt under taket, scenen er selvsagt tilsvarende lav og også ganske grunn, og mer irriterende: Det er en søyle like foran scenen som deler opp publikumsområdet og gjør det vanskelig å ha sittekonserter der. Og når opptil flere av konsertene der faktisk VAR sittekonserter så fikk jeg litt hodebry.
Til tross for dette så vokste stedet på meg i løpet av uka. Etter en litt trøblete start og et par “krisemøter” så fikk vi en fin flyt i godt samarbeid med den faste staben der. Det å jobbe med to forskjellige frivilligstaber, hvorav en som for anledninga var betalt og i tillegg hadde et sterkt forhold til stedet og en som var skiftende og ikke ordinært jobba med slikt, var en utfordring å få til å funke, men når det først funka var det en fantastisk kombinasjon.
 Gratis Øl. Fantastisk flinke folk! Dagene mine besto av en konsert klokka ni med alt det medførte av forberedelser, ivaretakelse av vårt billetcrew, samkjøring med Ludos vakt- og barcrew og omrigg til festspillklubb og show med teatersportgruppa “Gratis Øl” ved midnatt. Konsertene var veldig forskjellige, fra jazz til joik til pop til til punk. I praksis betød det at jeg måtte omstille meg daglig i forhold til forventa publikum, både alders- og mengdemessig. Kort oppsummert: En kjempeerfaring, kombinert med masse god musikk.
Gratis Øl var der fast gjennom hele uka, og jeg fungerte også som kontaktperson for dem. De hadde opptil flere utfordringer i starten, men med god kommunikasjon og masse velvilje fra begge sider ble de etterhvert en enorm hit og en av de store snakkisene omkring i festspillbyen. De var visst ganske fornøyde tilslutt også, bare se:
 "Brudebuketten" min Siste dagen, mens jeg gaffa fast stoler og de varma opp på scenen, begynte de plutselig å hviske seg imellom før de ba meg komme opp på scenen til dem. Der ble jeg serenadert på teatersportvis med en improvisert hyllestlåt, før jeg fikk en Gratis Øl T-skjorte og en særdeles vakker rosebukett. “Sorry at den ble seende ut som en brudebukett, men den ble nå engang sånn når de komponerte den”. I beste improhumor-ånd var det akkompagnerende kortet “En siste hilsen”. Har fått mye positivt respons fra artister gjennom årene, men dette var utrolig rørende og fint. Det gjør underverker for humøret at også artister ser og verdsetter jobben som gjøres.
Andre ting som kan nevnevnes i all hast før bildene får ta seg av resten er at jeg har møtt verdens kjipeste lydtekniker (igjen, men det husker nok ikke han), at FINN-staben slår alt jeg noen sinne har møtt av frivillighet, og at å kjøre lys på Cyaneed var sinnsykt gøy. Åh, og jeg elsker CMY-fargeblanding og har fått en dyp kjærlighet for MAC600´er til tross for all kløninga mi med dem.
(Anbefaler å se galleriet i piclens, siden NextGen fremdeles ikke helt vil samarbeide og jeg ikke klarer å finne hvilke settings som er endra. Skal forske litt i andre bildesystemer fremover)
Oppdateringa av wordpress-themet har fucka headeren min ved å gjenopplive de gamle. Dårlig gjort. Tar det som et tegn på at det er på tide å friske litt opp her. Må bare få styr på livet igjen etter tre ukers festivaljobb. Har et hus for meg selv som må ryddes etter å ba blitt brukt som dumpingplass litt for lenge, og det kan ta tid. Spesielt når jeg nå er opptatt av å redigere bilder fra hele uka.
Festspillene har vært fantastisk. Nydelige mennesker, nydelige forestillinger, en og annen kukete tekniker men stort sett kos. Har til og med fått tilbud om enda en lysjobb og så sinnsykt mye gode tilbakemeldinger at jeg har svevd på skyer siden Fredag.
Den store festspillposten kommer, så det er bare å stålsette seg.
Har du noen gang styrt med en konsertscene under et fiskehjell? Hva med et fiskehjell dekka av 60.000 tørka fiskehoder? Ikke det nei? Vel, da har jeg gjort noe ikke du har.
 Yummo! Multipliser med dritmange så får du en viss idé om scenografien. Svolvær var, i mangel på en bedre beskrivelse, trivelig. Gode (sort sett) gutter på jobb fra Lydteamet, fin mengde lysutstyr for meg å leke med for meg, og akkurat passe mengde øl. Gutta var innlosjert på noe som hevdes være ei rorbu, men jeg vil påstå det heller er en over gjennomsnittlig classy familiekåk med badstu og det hele. Siden jeg er jente kunne jeg selvsagt ikke dele rom men noen av gutta (fy og fy, noe så uanstendig) så jeg ble plassert på kunstnernes hus, fem minutters tassing unna. Sier vel seg selv at jeg tilbrakte mesteparten av fritida i rorbua. Ikke at det var så mye av den, men det trengs litt nedtrapping etter såpass lange dager.
Mye rar kunst, en god del fin musikk, og helgrilla villsvin “ala Obelix” var alle fine ting, og jeg kan stolt klappe meg på skuldra over å ha lyktes i et av mine prosjekter: Å forhindre at ordet “fette” har blitt integrert i mitt vokabular. For de som ikke kjenner til dette multiverktøyet av et begrep, så har det altså sin hovedutbredelse i regionen rundt Bodø. Her brukes det som et forsterkende middel i nær sagt alle sammenhenger, primært med positiv vinkling. Jo mer det kan brukes i en setning, dess bedre. “Fette bra” “Fette svært” “Fette deilig”. Av de fem teknikergutta var det et par av dem som var ekstreme på dette begrepet, og jeg måtte anstrenge meg for å ikke begynne å bruke det selv. Til nå tror jeg jeg har lyktes. På den neative sida frykter jeg at jeg har begynt å innta Bodødialektas a-ending på endel substantiver i bestemt form entall som ikke egentlig skal ha det. “Skola” er det mest nærliggende. “Æ skal på skola”. Huff.
(Sorry, NextGEN krangler så undertitler og annen info ikke kommer opp utenom PicLens, som igjen gjør bildene kornete fordi de strekkes…)
Ja, da ble man sendt videre til øyelege…
To optikere belyste øyet fra alskens vinkler og ble ikke egentlig kloke. Linsa ble sendt inn, øyedråper som ikke skulle svi svei, og etter ca en halvtime sto jeg med henvisning til øyelege med antakelse om betennelse på regnbuehinna. Siterer lommelegen.no:
Uten rask behandling kan regnbuehinnen (iris) klistre seg fast til andre deler av øyet. Da blir pupillen ujevn og kantete, og åpning og lukking av pupillen fungerer dårlig. Synet blir da varig svekket.
Eeeeep! Jeg er ganske seig, mener det en ting som skremmer vannet av meg så er det øyeskader. Bare tanken på eventuelle øyeoperasjoner med bare lokalbedøvelse gir meg mareritt. Begynner nesten å grine bare av tanken.
Med andre ord er jeg altså ikke på veg til Svolvær ennå. Forhåpentligvis er jeg ute der rundt halv åtte, med mindre øyelegen skulle finne på å nekte meg å dra, men det tror jeg ikke blir et problem. Blir vel bare dilatering av pupillen, litt antibiotika og en øyeflapp.
Og for de som skulle lure:
 Iridosyklitt, visstnok. Svir som faen.
Status: Hjemme på min barndoms kvite sky, med et heftig rødt og SÆRDELES LYSØMFINTLIG øye.
Situasjon: Avreise tidlig imorra for å jobbe som LYSTEKNIKER i en bunker.
Noen som ser en potensielt plagsom problematikk?
Har altså kommet meg pent og effektiv inn barndomsheimen. Tok med meg sola når jeg først var igang, og vi feira mammas bursdag med god middag på verandaen. All´s well, right? Javisst, bortsett fra at jeg, like før jeg skulle på toget fra pappa på veg til Gardemoen, fikk skikkelig vondt i et øye. Det er nå rødt, irritert, og takler dårlig overganger fra mørke til lyse omgivelser. Ekstra gøy at jeg skal tilbringe de neste par dagene med noenogtusen watt scenelys i en bunker…
Litt googling har gitt meg grunn til å anta at det er et overfladisk sår på hornhinna. Tar en telefon til optiker så snart de åpner, så får heller de sende meg videre til lege om de mener det er grunn til det. Forhåpentligvis har det roa seg etter noen timers søvn… Forhåpentligvis…
Øynene er vel ca den eneste kroppsdelen jeg umiddelbart blir redd for om noe føles galt.
Blir distrahert i vaskinga og ryddinga mi av skrekkblanda fryd for de neste par ukene. Har satt sammen en Spotifyliste med artistene som skal være på scenen min under FINN, en lett blanding av folkemusikk, pop, punk og jazz. Ligger an til å bli en fantastisk uke, syns jeg. Har blitt forferdeli glad i folkemusikk etter tre år i Telemark, og Tsuumi Sound System funker som fy på meg. Da er jeg mer skeptisk til DJ-styret jeg skal ha med å gjøre på LIAF, men med et par fungerende øreplugger satser jeg på at stemninga likevel går i taket.
Men uansett hvor mye jeg gleder meg så er det med en anelse prestasjonsangst. En ting er å gjøre lys på Kroa, men to festivaler hvor man forventer en helt annen profesjonalitet… Ikke at vi ikke forventer en viss grad av profesjonalitet på Kroa, men der er det hele frivillig og det unnskylder eventuelle hull i kunnskapskartet. På LIAF er jeg faktisk innleid, og på FINN jeg jeg eneste frivillige tekniker så ingen vil være klar over det. Der må jeg også forholde meg til at jeg skal kjøre kvelden siste arrangement, der hele staben – inkludert heltidsteknikerne – dukker opp etterhvert som de er ferdige med sine respektive gigs. Klart, jeg får masse cred der bare på det å ha pupper kombinert med å vite hva en parkanne er, men man har da en viss stolthet og prestasjonsvilje.
Men før det er det utvask fra de 17 kvadratmeterne jeg har kalt hjemme i de siste to årene. Det er godt å kjenne at det er uten melankoli, uten at det betyr at jeg er sinnsykt glad for å “endelig” kunne forlate. Det er bare… Rett. Rett og slett. En komfortabel følelse å ha.
Igår fant jeg ut hva som virkelig er sommerferiefølelse for meg: Å sitte i en altfor varm bil i MINST to timer med masse bagasje bak ryggen og knallsol over taket.
Etter å ha pakka flyttelasset inn i bilen til pappa igår så fant jeg det like så godt å ta en svipptur til Oslo og hjelpe til med utlessinga. Endte med å sitte et par timer i Frognerparken med storesøs og kjæresten hennes og kom til slutt frem til at Oslo alt i alt er ganske fin. Det ser sterkt ut til at jeg skal overta rommet hennes fra høsten av. Det er stort og lyst, med digre vinduer og hvite trevegger, i en gammel bygård på Majorstua. Fint område, fin leilighet, og fint å ha den tryggheten det er å vite at jeg har et sted å bo.
Etter flere runder med støvsuger og mopp har hybelen her i Bø begynt å se forholdsvis rein ut. fremdeles litt å gå på, men har fremdeles et par dager på meg. Får litt å drasse på på toget etter at det viste seg at jeg hadde glemt av en hel del småstasj, men såpass skal man overleve med litt planlegging.
Bø er for øvrig fantastisk deilig når neste alle har dratt.
 Tekstilstasj og favorittbøker ferdigpakka. Søkkimponert over at jeg fikk alt inn på så liten plass! Jeg pakker.
Pakker ned tre år i Bø i plastkasser med lokk og prøver å bestemme meg for hva som skal følge med meg til Oslo og hva som går i containeren.
Har allerede levert to poser klær til Fretex, og i løpet av helga blir det en til. Tre poser klær og to poser andre tekstiler er kasta. Papirer, skrivebøker, slitte sko, ting med mer eller mindre tydelig affeksjonsverdi.
Jeg er en forferdelig packrat, alt mulig har en eller annen betydning. Samtidig er jeg minimalist, og elsker åpne rom med få ting i hyllene. En vandrende selvmotsigelse, ingen tvil. I tillegg en fryktelig slitsom kombinasjon når man skal flytte.
Flytting er alltid stress. Pappa skulle komme i helga, men det er nå fremskynda med en dag. Jeg må altså ha alt på stell til imorra formiddag. Når man sender avgårde det meste man eier og skal leve tre (3! Hele tre!) dager på minimalt av stasj, så må man være litt kritisk. Jeg har kommet frem til en ting: Så lenge jeg har vannkoker, så overlever jeg alt!
Juni het Juni hele året. For å sitere Den Blå Kofferten. Det er Juni, jeg er ferdig på skolen, det er på tide å pakke, og det er bare et par små uker til Festspillåpning.
I år skal jeg være FINNs kvinne på Harstads svar på Kroa, Ludo bar&scene. Har ikke vært der siden de pussa opp, så det kan bli interessant. Ikke minst med tanke på at jeg også skal gjøre lyset. Har plukka litt der før, og det er definitivt ikke mitt favorittlokale. Stor søyle rett foran scenen, dårlig synsvinkel fra mikserposisjon, men et veldig trivelig sted alt i alt. Hyggelige folk og nydelig plassering på kaikanten. Litt skeptisk til at det ser ut til at veggene er hvite, men det skal jeg vel overleve. Alt er erfaring…
Jeg får ihvertfall en lett blanding av folk. Alt fra voksenjazzer Henning Gravrok, til ung lationgitarmann i form av Chico Pinheiro, til et åtte manns stort Finsk folkemusikkorkester. (Hvordan i all verden man skal klare å stappe åtte musikere med instrumenter inn på den lille 8×3 meters scenen er meg et mysterium)
På den positive sida får jeg varma opp lysskillza mine i forkant. Firmaet som tar seg av det tekniske på FINN, Lydteamet, hadde fått med seg at jeg skulle ta meg av Ludolyset, så når de var en tekniker i manko til LIAF så så de sitt snitt til å få inn en jente i gamet. (Noe enkelte av dem setter forferdelig stor pris på.) Skal være ansvarlig for Scene 2, men pga den usannsynlig lite beskrivende nettsida så er det ikke godt å si hva det innebærer. Lydteamet hadde visst ikke fått så mye detaljer, de heller. Eneste jeg vet er at det skal være noe DJ-greier. Om jeg tolker programmet rett så betyr det at jeg skal ta meg av det ved siden av den lille vimpelen med et kryss i. DJ Strangefruit, DJ Bjørn Torske og DJ Annie har jeg jo til og med hørt om! Tenk det! Blir rart å få betaling for å drive med lys, etter tre år med entusiastisk frivillighet. For ikke å snakke om hvor rart det blir å være den som ikke kan ting, aiai det kommer til å svi…
Men først har man ting å gjøre. Må pakke innen helga, avtale utvask, kjøpe togbilletter, omadressere ting og tang, snakke med studieveileder, levere Kroanøkler og få xKK-kort. Kaste klær, rydde lesesalsplassen, levere bibliotekbøker og garantert tusen ting til. Det er hardt å skulle flytte.
Litt av en dag å kjøre et bilde i timen på… Gårdagen var langt utover normalen for meg. Ikke et eneste bilde av hybelen eller macen av den enkle grunn at jeg nesten ikke så noe til noen av delene. Så, withougt much further ado, Lørdag 29. Mai ala Hedda:
 10.30 Lova er morratrynebilde av meg, gjorde jeg ikke? Våkna i overkøya i ei hytte i Eidangerfjorden med litt vondt i ryggen og overraskende lite hodepine.  11.30 Nydelig sol med utsikt over tidligere nevnte Eidangerfjord. Kaffe og sjokolade som appetizer før frokost.  12:30 Frokosten er på bordet. Syltetøy, brunost og hvitt brød fikk kjørt seg for første gang siden jul.. Les mer?
|
|
Nye kommentarer