Ballongkunst

Pakking er kjedelig, så jeg blogger heller et bilde av to ballonger som pent ble kobla sammen en litt for kjedelig aften i Bø i Telemark.

Ballongkunst

]]> http://teselskap.net/2010/09/pakking/feed/ 0 http://teselskap.net/2010/09/h%c3%b8st/ http://teselskap.net/2010/09/h%c3%b8st/#comments Wed, 01 Sep 2010 10:44:20 +0000 Hedda http://teselskap.net/?p=703 Så er sommeren offisielt på hell for meg og. Selvsagt er det NÅ sommeren, i “fint vær”-forstand, har kommet nordover, men min definisjon av sommer har vel egentlig alltid vært perioden midt i året når man har fri. Og nå har jeg snart ikke fri lengre. Det vil si, jeg skal ikke tilbake til skolen og [...]]]> Så er sommeren offisielt på hell for meg og. Selvsagt er det NÅ sommeren, i “fint vær”-forstand, har kommet nordover, men min definisjon av sommer har vel egentlig alltid vært perioden midt i året når man har fri. Og nå har jeg snart ikke fri lengre. Det vil si, jeg skal ikke tilbake til skolen og jeg har heller ikke fått meg jobb. Men jeg har bestilt billett til Oslo, og er på veg til min egen tilværelse igjen.

Jeg overtar storesøsterhybelen 1. Oktober, så inntil sa camper jeg hos Linda og Eirik. Eventuelt litt hos pappa, om det blir for tett på to sterke personligheter, men vi alle gleder oss foreløpig. De to har begge full jobb nå, så jeg kan sikkert fungere som hushjelp inntil videre. Uansett, nå gleder jeg meg til å flytte. Tre måneder hos mamma har gjort meg fryktelig rastløs.

Når jeg ser tilbake er det festivaljobbing som har prega sommeren 2010. LIAF, FINN, Blabla, Kalottspel og BAKgården. Jeg har blitt betalt for å gjøre lys og å ta bilder, og jeg har endelig rista av meg studentidentiteten. Det har vært en prosess i seg selv, men nå kjenner jeg at jeg er uendelig glad for å ikke ha eksamener til jul. Jeg er klar for å lese pensumlitteratur uten press, og til å ikke være avhengig av lånekassa. Det skal bli enormt godt.

Så nå biter jeg sammen tennene og fyker til Oslo. Jeg har ikke fått meg jobb ennå, og må kanskje bruke en litt større andel av backupkontoen enn jeg liker, men den mangelen på trygghet er helt grei.

Noen siste festivalbilder fra sommeren 2010, før jeg tar tak på opprydding og forberedelser til avreise. BAKgården2010, fantastisk opplevelse. Og herregud så gøy det er med ekstrem vidvinkel. (Og, jeg har ikke på noen måte fått et bedre inntrykk av de to hip-hoptoskene…)

Startpunktet, med utsikt ned Målselva.

KulTuren er altså det mest populære innslaget på programmet til Kalottspel, og det hadde visst vært tilnærma utsolgt over lengre tid. Til mitt hell hadde de plasser til oss som var involverte [...]]]> Siden sist har jeg hatt en magisk opplevelse. Jeg har vært på KulTur på Målselva, og det var helt fantastisk.

Startpunktet, med utsikt ned Målselva.

KulTuren er altså det mest populære innslaget på programmet til Kalottspel, og det hadde visst vært tilnærma utsolgt over lengre tid. Til mitt hell hadde de plasser til oss som var involverte i festivalen, og innimellom rigginga ble jeg forespurt om jeg ville være med. Jeg sa salvsagt ja, og midt inne i festivalstyret ble jeg kledd opp i lånte ullplagg siden jeg ikke var forberedt på denslags i det hele tatt. Snakker om service. Det sier en hel del om festivalen når festivalsjefen sjøl sier at “Nei Hedda, det der holder ikke.” for så å få fruen til å finne frem noe til meg. Og godt var det, for det ble ganske kjølig, men kulda var nesten en del av stemninga.

Felespillere foran bål

Rundt 140 mennesker ble plassert på store, sorte gummibåter og gled sakte ned gjennom midnattsdisen på Målselva. Vindstille, klar himmel og total stillet rådde en lite stund, før det første kulturinnslaget kom. Ingebjørg Brattland var plassert i en av båtene, og satte oss igang med vakker sang. Etterhvert som elva slynget seg nedover kom det bål til syne langs elvebredden. Noen steder var det dansere omkring, ved andre var det felespillere. jeg lot tilslutt være å ta bilder fordi selv den lette lyden av lukkeren i kameraet mitt ble skarp. Dette medførte at jeg ikke fikk foreviget turens utvilsomt sterketse uttrykk, en folkedanser kledd i hvitt som så ut til å danse oppå vannet. Et tilsynelatende enkelt visuelt bilde, men samtidig så sterkt og uttrykksfullt. Klart, unge, kjekke dansere som i tillegg er utmerket trivelige og ikke så rent lite sjarmerende i tillegg vil alltid være en hit uansett hva, men det er en helt annen sak. (Har i ettertid blitt informert om at “filmtrikset involverte en flåte basert på en bordplate. Eller noe sånt.)

Dagens klisjefoto: Båt i elvedisen

Vel fremme vanket lokal spekemat, røkt laks og hjemmelaga flattbrød. Opptil flere bål hjalp godt på å få varmen i kroppen, og med godt selskap er det ikke fritt for at jeg ble sittende en god stund og bare ta inn stemninga. Kalottspel er utvilsomt sommerens høydare!

Og for de som skulle lure: Lysjobben gikk fint. Litt plunder med lysbordet (floppy, for faen!), og ekstremt hurtig programmering til tross, responsen var overveldende positiv. Faktisk var det såpass at fantastiske Jensberg sa han var frista til å betale videre honorar ut av egen lomme for å ha meg der ut festivalen. Vi kom aldri så langt som å diskutere hvorvidt jeg skulle bli videre, men jeg fikk ihvertfall sterke signaler om at jeg ville bli ønska til neste år. Hvorvidt det stemmer eller ikke gjenstår naturligvis å se, men responsen var uansett særdeles trivelig og en solid booster for teknikersjølvtillita.

Konserten var for øvrig fantastisk, og alle involverte lige så. Ble så godt tatt imot av av band, crew og alt at det nesten var rørende. Og, for aller første gang fikk jeg bruk for blackoutknappen under en konsert. Selvlysende trommestikker FTW! Og det funka til spontan jubel og mange spørsmål om hvordan i all verden jeg hadde klart den utrolig kule, blå lyssettinga av trommisen. “Jeg bare trykte på blackoutknappen, jeg…”

Fun fact om Kalottspel: Premiereskål er ikke i sjampis men konjakk. Og det var faktisk litt godt!

Jeanette og Kriz

Bildet er fra åpning av Senjafestivalen, hvor de gjorde et tilpassa utdrag av Frihet er å syklle. (Ja, det skal være en ekstra L der!)

Installasjonen – for å kalle den det – var fin. Elegant, gjennomført og passe kunstnerisk til at både kulturfiffen og [...]]]> Jeg er fremdeles på Senja sammen med disse vakre jentene:

Jeanette og Kriz

Bildet er fra åpning av Senjafestivalen, hvor de gjorde et tilpassa utdrag av Frihet er å syklle. (Ja, det skal være en ekstra L der!)

Installasjonen – for å kalle den det – var fin. Elegant, gjennomført og passe kunstnerisk til at både kulturfiffen og en gjeng forholdsvis små unger likte det veldig godt. Noen glimt:

Jeanette var fiiin.

Kristine mangla lekekamerater

... Og Nanna var overhode ikke fri...

Imorgen går turen til Gibostad, hvor de skal ha siste forestilling. Jeg vurderer frem og tilbake om jeg skal være med og se eller ikke. Det er nok gode muligheter for foto der i hvertfall, men det hadde vært litt greit å forberede Onsdagen litt.

Onsdag er det nemlig tid for en ganske uklar lysjobb. Jeg har brukt endel tid idag på å få klargjort hva jeg egentlig skal forholde meg til. Det er en smule frustrerende å forholde seg til folk som ikke forstår at samme hvor enkelt et lysbord er så må det likevel programmeres… Men etter én forvirrende og én litt mer produktivt telefonsamtale så ser det ut til å ha løst seg. Får en fin liten rigg. Det spennende er bare om hvordan den rigger ser ut når jeg ankommer, og om alt faktisk funker. Uansett så skal det dras i havn med stil. Det er med skrekkblanda fryd jeg tenker på at jeg skal ha åpningskonserten, og et bestillingsverk i tillegg.

Gryllefjord brannstasjon. Legg merke til hatten.

Slitt, men trivelig. Tok en liten fotosafari igår, mens resten av gjengen forberedte forestillinga jeg er her for å se og de er her for å spille. Gryllefjord er er klasseeksempel på typisk, nordnorsk fiskebygd. Naturen, arkitekturen, stemninga, it´s [...]]]> Jeg befinner meg for øyeblikket i Gryllefjord. Gryllefjord ser ca sånn ut:

Gryllefjord brannstasjon. Legg merke til hatten.

Slitt, men trivelig. Tok en liten fotosafari igår, mens resten av gjengen forberedte forestillinga jeg er her for å se og de er her for å spille. Gryllefjord er er klasseeksempel på typisk, nordnorsk fiskebygd. Naturen, arkitekturen, stemninga, it´s all there.

Og som alle andre småsteder for tida, så må de jo ha en festival, må vite! Og på den festivalen må man han litt eksperiementelle kunstuttrykk. Har stor tro på teaterinstallasjonen til mine kjære i Rimfrost Teaterensemble, selv som teamet i utganspunktet er ganske klisje og de har en scenografi som bl.a består av:

rød krakk og røde fjær på slitt, hvitt gulv

Dvs, krakken ble visst bytta ut med en haug bildekk etterhvert, men likevel.

En ting jeg ikke har fått surra meg til å ta bilde av ennå er den kjempekule molobåten. De bygger ny molo her, og en båt med stein kommer forbi ca annenhver time. På veg inn i fjorden ser den ut som den er helt på kanten til å ta in vann, så stopper den opp, det kommer noen høye brak og båten splittes midt på så alle steinene faller ut fra bunnen og båten plutselig heves flere meter høyere over vannlinja. Jeg har kjempelyst til å være med på å tømme den, det ser fryktelig festlig ut.

Idag er det altså forestilling, samt utstillingsåpning hvor kjæresten til Nanna, som vi bor hos, skal vise en film han har produsert. I morgen er det bl.a konsert med Senjahopen, som erfaringsmessig er fantastisk morro. Vet ikke hvor lenge jeg blir her ute, men den konserten har jeg ihvertfall planer om å få med meg.

Som alltid når jeg kommer til Senja så blir jeg helt forelska. Det er utrolig vakkert her ute, i all sin primitive fiskerbygdmood. Lett blanding av halvredigerte bilder før jeg beveger meg ned til det gamle snekkerverkstedet for å se på en gjennomgang av installasjonen:

Jeg er dypt inne i et fotorush idag. Det begynte egentlig i natt, når en venninne med endel fotofaglig bakgrunn ba pent om å få printe et av blomsterbildene mine fordi hun likte det så godt. Det skulle “til og med få en ramme”.  Jeg gikk [...]]]>

Søt, liten printer og de første fire bildene fra den.

Jeg er dypt inne i et fotorush idag. Det begynte egentlig i natt, når en venninne med endel fotofaglig bakgrunn ba pent om å få printe et av blomsterbildene mine fordi hun likte det så godt. Det skulle “til og med få en ramme”.  Jeg gikk til sengs vel vitende om at jeg skulle pynte opp veggen til ei som ikke bare har tatt mye bilder i sitt liv, men også er utdanna interiørdesigner.

Videre, idag, kom jeg i snakk med mamma om printing av bilder i større format. Jeg sa at et av de første innkjøpene mine når jeg får meg jobb blir en fotoprinter, og det kom frem at miniprinteren hennes, som er av den sorten jeg tenkte starte med frem til økonomien tillater en stor en, ikke har vært i bruk på lenge. Hun hadde nesten ikke brukt den, formatet ble helt feil for hennes bruk. Så nå er den min. Det er ikke en heavy profesjonell printer, langt derifra, men bildene blir overraskende bra. Nei, det er ikke større format enn 10×15, men det gjør bildene mine fysiske.

Hadde ikke trodd det skulle være så gøy å se bildene sine på papir. Klart, entusiasmen gir seg vel fort nok, men førstereaksjonen var at det hele føltes mye mer… Skikkelig… På en eller annen rar måte.

Bortsett fra det, så merker jeg at det er på tide å komme seg litt avgårde. Mamma og jeg fungerer overraskende bra i samme hus, litt småirritasjoner bare, men jeg er litt rastløs. Heldigvis skjer det endel fremover. Skal besøke Jeanette og Kristine neste uke, så er det lysjobb i Målselv, og en tur til Bodø for å besøke min favorittkaffekvinne.

Og midt imellom fotorusen, lysjobbnervene, andre jobber-panikkangsten og gleden av å skulle treffe flere av mine favorittmennesker i ukene fremover, så rekker jeg å registrere at det er veldig, veldig godt å ikke være student lengre.

Eta–
Jeg har sendt inn et bilde til en fotokonkurranse. Mest for morro skyld, men det hadde vært gøy å få litt stemmer. Klikk her, og gi meg helst god rating, om du vil bidra til at jeg kanskje kan vinne meg masse fint utstyr (fra Canon, men men…).

Idag har jeg vært flink. Jeg har bitt sammen tennene og tatt noen nødvendige [...]]]> Det er kanskje et tegn på at jeg har vært student litt for lenge at jeg trenger koffein for å få ræva i gir, samme hva det er. Ok, litt overdrivelse kanskje, men alt er så mye lettere etter et par kopper espresso.

Idag har jeg vært flink. Jeg har bitt sammen tennene og tatt noen nødvendige grep for å komme meg videre på opptil flere punkter. Blant annet er jeg et steg nærmere å få re-innsendt bachelorsøknaden min etter å ha utsatt det siden jeg kløna det til forrige gang. Har tenkt mye på hvorfor bare det å gå inn på NTNUs nettside plager meg så mye, langt mindre sende inn et skjema nesten tre år på etterskudd. Klarer ikke å skjønne hvor denne rare sosiale angsten min kommer fra. I det aller meste andre er jeg jo fryktelig logisk drevet, men når det kommer til mer offisielle mailer og telefonsamtaler, da stoppes det til. Klarer å tvinge meg til ting i jobbsammenheng, vel å merke i jobber jeg faktisk innehar, men når det er noe så personlig som f.eks utdanning eller telefoner til potensielle arbeidsgivere? Hjernen kobler ut, øynene nekter å fokuserer, alt stopper.

Idag hadde jeg kontaktinfosida til HIT oppe over en halvtime før jeg klarte å trykke på linken til ekspedisjonen bare for å sende et enkelt spørsmål. På den posivite siden klare jeg å rasjonalisere meg selv til å ikke angste over formuleringa i mailen. (“Hva er det verste som kan skje? – Ekspedisjonsdama bruker to minutter av sin tid på å svare at jeg må kontakte noen andre”. Takk, Henriette!) I det adresselinken ble trykt på tok det under fire minutter før mailen var sendt. Det tror jeg faktisk er ny rekord.

Da er det mye mer komfortabelt å ta bilder. Satte meg ned i Lightroom for å leke med blomsterbildene jeg tok på verandaen i solsteika for et par dager siden. Blomsterbilder har lett for å bli enten drit kjedelige eller skikkelig klisjé, og jeg har ikke egentlig interessert meg for det før, men det var faktisk overraskende gøy. Skal ikke si jeg ble kjempefornøyd med det totale resultatet, men det ble da et par fine.

ps. Det er for øvrig ekstremt passende at todo-listeprogrammet jeg har lasta ned for  å tvinge meg til å få ting gjort heter “Anxiety”

Marianne tok med seg Solveig (med hatt) og kjørte ukulelegig mellom to konserter.

Festivalen skuffa ikke. Det var en lett blanding av drevne ringrever og helt ferske ungdommer som [...]]]> Jeg har vært på Sortland og besøkt Marianne og Øystein, og for å oppleve den berømmelige Blablafestivalen, som jeg har hørt så mye om hvert år siden 2005.

Marianne tok med seg Solveig (med hatt) og kjørte ukulelegig mellom to konserter.

Festivalen skuffa ikke. Det var en lett blanding av drevne ringrever og helt ferske ungdommer som kanskje ikke hadde allverdens med sceneerfaring men viste stort potensiale. Litt i overkant med metall for min smak, men det var noen gullkorn innimellom.

Ingvild Østgård

…Ingvild Østgård, for eksempel. Singer/songwriter med nydelig scenepersonlighet. Litt i overkant søtlada, men det fungerte.

Marianne, aka Din Freundin, har verdens beste drikkevise

… Og Marianne, selvsagt. Tør jeg påstå en av norges beste låtskrivere? “I´m buying your love, it cost less than I thought” er fantastisk beskrivende på en gjennomsnittlig lørdagskveld. Apropos, så er taxikøer natt til lørdag helt jævlig. Hva i all verden får gubber på vel over førti til å komme med kvalmt grove utsagn til en åpenbart ikke drita – og ikke interessert – jente som er ung nok til å være dattera deres? Ufint.

Iskald hadde kledd to unggutter i kapper for å innlede og avslutte gigen. Mettall!

Men til tross for overstadig ufine Sortlandsgubber og overdose av metallmusikk, så var alle enige om at det hadde vært en trivelig langhelg. For min del ble festivalen avslutta med stil av tredje siste artist, Æ. Han hadde fått med seg en hel liten haug av medmusikanter fra det lokale musikkmiljøet (pent hjulpet av sin faste bassist, som også er fast lydmann for Blabla og dermed visste nøyaktig hvem han skulle ta med). Opplegget funka usedvanlig bra, med musikere som kom og gikk på scenen uten videre høytidelighet. En hilste på hovedpersonen for første gang rett før de kjørte igang låta. Som et resultat av denne opplevelsen har allerede en bit av festivalsommeren 2011 blitt spikra: Vi skal på Træna til neste år!

Æ med gjestemusikanter

Har for øvrig solgt mine første bilder. Ingmar, som har skrevet denne fine saken for Groove som jeg tok bilder for, solgte også til SortlandsAvisa, og vips ville de ha bilder og. Vet ikke ennå hvilke som blir brukt, men jeg fikk inntrykka av at det blir et par stykker. Redaktør Gard, som for øvrig har gått forfatterstudiet i Bø, var fryktelig imponert over kvaliteten. Med andre ord har jeg nå både blitt betalt for lys og foto, må si meg ganske så fornøyd.

[View with PicLens]