Comfort food for the sewing soul

Vi skriver midten av August og endelig har vi fått litt sol og varme her nord. Sommeren har vært ganske miserabel, og jeg sverger; været HAR påvirket syingen min. Har sydd masse, men tre ulekre Ginger jeans og to fullstendig ubrukelige Granvilleskjorter senere har jeg returnert til en gammel failsafe bare for å minne meg på at jeg faktisk ikke er en helt på trynet syerske: Hollyburn.

//Mid august, and there´s finally something resembling summer up here. So far it has been pretty miserable and I swear it has affected my sewing. I´ve done plenty of projects, but three pathetic Ginger jeans and two completely unwearable Granvilles later I´ve had to resort to an old friend to just remind myself that yes, I do actually know how to handle fabric: Enter the Hollyburn. In three versions.//

Hollyburn er et veldig enkelt mønster, men det betyr ikke at det er kjedelig. Tvert om er det en glimrende anledning til å legge til lekre konstruksjonsdetaljer. På disse tre utgavene har jeg lekt med innsidefinish og ulike stoffer og fått helt ulike effekter.

//Hollyburn might be easy, but that doesn´t make it boring. I think of it as a blank slate for nice construction details. On my three Hollyburns I´ve used three different finishes and I love them all.//

 

Det grå er min favoritt, og min første Hollyburn. Sydd i februar om jeg ikke husker helt feil, i tykk ull kjøpt på jobbtur i Finnmark. (Her vil jeg gjerne bruke et halvt minutt til å klage over at det er tilnærma umulig å finne skikkelig kvalitetstekstil her i strøket, men i lille Karasjok fant jeg ull, ull og mere ull i opptil flere butikker.) Ulla klør som bare pokker så det var ingen tvil om at det måtte fores på en eller annen måte. Jeg hadde noe glatt og rosa i stasjet mitt, sannsynligvis fra rabattbordet til StoffStil. Tror det er polyester men er ikke helt sikker. Uansett. Løst for har en tendens til å irritere meg så dette sydde jeg på samme måte som syinnlegg, flatt sammen med hovedstoffet. Som så ofte før mangler jeg norsk syterminologi, noen som kan fortelle meg hva flatlining heter på moderspråket mitt?

Det er mye håndsøm her. Livet er avslutta med loresøm, glidelåsen er håndsatt med prikkesting og kanten er først satt med prikkestng og deretter avslutta med kryssesting. Fordi håndsøm er nydelig og mer håndsøm er enda bedre. Nemlig. Dette er såpass varmt at jeg bare kan bruke det en liten del av året,  men midt på den nordnorske vinteren er et veldig deilig. Tyngden gjør at det henger fint selv om stoffet er litt stivt over hoftene mine. På bildet bruker jeg det sammen med en Belcarra som ser helt OK ut på bilder men neppe kommer til å bli brukt utenfor husets fire veggen.

//The grey one is my favourite, and my first go at the pattern. I made it in february in a thick wool I found in a tiny little shop during a work trip to the Sami parliament in Karasjok. (Side note: I did get kinda cranky on finding several small shops selling quality wool in that tiny little town when I have such a hard time finding good fabric here. Not that my home is such a big city, but certainly bigger than that!). The itchy wool demanded lining, and I decided to flatline it. I found I really prefer it to a free hanging lining on a fabric like this.

There is a lot of handstiching going on here. The waistband is finished by hand, the zipper is hand picked and the hem is both picked and catch stitched. Twice the work, twice the fun, right? Okay, honestly it was because of the structure. The fabric is so heavy that it needed a little extra to stay neat. The skirt is really warm. It´s barely wearable most of the year, but during winter it is absolutely perfect. The heavy fabric makes is hang smoothly even over my rather ample hips and I feel really good in it. The blouse is a Belcarra, btw. One that looks alright in photos but probably never will be worn outside of the house. //

Neste på lista var nok et ullskjørt, denne gangen i en lett burdunder twill jeg rakk å få med meg før godstoff.no la ned sin nydelige nettbutikk. Stoffet er mye lettere og mykere enn den forrige ulla, og faller veldig fint. På dette var konstruksjonen veldig rett frem, med unntak av den obligatoriske håndsydde glidelåsen og nedrekanten. Det eneste som plager meg med dette prosjektet er at skjørtet sklir opp på ryggen takket være at hofta mi er høyere bak en fremme. Jeg har aldri brukt å gjøre noen tilpasninger rundt det, men på dette skjørtet ble det veldig tydelig, bare se på nedrekanten på det øverste bildet.

På den andre sida av skalaen har vien delikat liten detalj som stort sett bare jeg ser; blonden på innsida av kanten. Jeg elsker det. Virkelig en teknikk jeg kommer til å bruke mye.

//Next up: Burgundy light wool twill. I love this fabric. Absolutely love it in spite of how my high back hip pulls it up. Just look at the hem in top picture in the post, it is very visible.  The skirt is mostly straight forward, I even went as far as using my overlocker, but some good stuff is found here too. Just look at the hem! Pretty, no?  The lace was in my stash, inherited from a good friend. It´s my pretty little secret that gives this otherwise simple thing that little extra.//

Og til sist, the kjappe, billige, få-meg-ut-av-sygjørmaskjørtet. Dette begynte egentlig med at Arctic Race starta rett utfor døra mi og arbeidsgiveren min leverte ut t-skjorter med en dags varsel. Skjorta er i og for seg fin den, men majoriteten av hverdagsgarderoben min er hjemmesydd og dermed tilpassa min kropp og stil, og det var rett og slett ingenting som fungerte sammen med den. Da var det bare en ting å gjøre, da.

Passende nok fikk jeg samme dag en pakke i posten med kantebånd/sømbinding/nok et tilfelle av at jeg ikke har norsk syvokabular. Nettsøk på kantebånd gir meg bare skråbånd, og dette er altså ikke det samme i det hele tatt. Dette er helt tynt og lett, det nærmeste jeg har funnet er organzabånd men det er ikke helt det samme det heller. Dette er «Hug Snug rayon seam binding». Veldig populært på ganske mange syblogger jeg følger, og etter litt prøving og feiling har jeg også blitt veldig glad i denne vidundersaken. Jeg prøvde ulike tutorials med dårlig resultat. Det var ikke før de siste sømmene jeg fant en tilnærming som funka for meg, men da ble det til gjengjeld skikkelig bra.

Skjørtet i seg selv er helt OK. Stoffet er litt for stivt, livet er ikke godt nok stabilisert, kanten er kjapt og gæli maskinsydd, men det gjør jobben. Jeg føler meg vel i det, det er det aller viktigste. Så er det vel bare å vente på motesynserne som vil fortelle meg hvordan folk med store hofter og kort liv ikke burde bruke utsvingte skjørt med høyt liv. Dem om det. Genseren er en Renfrew, for de som skulle lure.

Så var det bare å få fotografert de skikkelig mislykka sommerprosjektene mine da. Til skrekk og advarsel.

//And at last, the quick and dirty leave-the-sewing rut-skirt. There´s been this big cycle race here the past few days, and as my empoyer is a big sponsor we suddenly got t-shirts at work. My wardrobe being pretty much all handmade and my style I had nothing that worked with an RTW-fitting (as in, not really fitting) shirt, so off to the fabric store I went. The sewing gods were with me, and that same day I got mail: Three rolls of rayon seam binding. I´ve never found it in Norway before (granted, I haven´t looked all that hard, just skimmed through my most visited online shops), but after seeing it all over the blogosphere I decided to order a few rolls just to see what all the fuss was about. The first few tries were kinda crappy. I followed a couple of different tutorials, but none of them worked for me. Finally I figured I had to find my own way, and lo and behold: New favourite finish it is!

The skirt itself is kind of MEH. The fabric is a little to rigid, the waistband isn´t sufficiently stabilised, the hem is definitely not handstitched but it´s okay. I´m comfortable with it, it works in my wardrobe, and anyone claiming a short waisted, wide hipped woman shouldn´t wear a high waisted, flared skirt should get a new hobby. The top is a Renfrew, for anyone wondering.

Stay tuned for A tale of two Granvilles of misery and Three Gingers that made me swear off ever trying to make trousers/pants from not me-drafted patterns. If I can stomach showing them to the world.

Legg igjen en kommentar