Blir distrahert i vaskinga og ryddinga mi av skrekkblanda fryd for de neste par ukene. Har satt sammen en Spotifyliste med artistene som skal være på scenen min under FINN, en lett blanding av folkemusikk, pop, punk og jazz. Ligger an til å bli en fantastisk uke, syns jeg. Har blitt forferdeli glad i folkemusikk etter tre år i Telemark, og Tsuumi Sound System funker som fy på meg. Da er jeg mer skeptisk til DJ-styret jeg skal ha med å gjøre på LIAF, men med et par fungerende øreplugger satser jeg på at stemninga likevel går i taket.
Men uansett hvor mye jeg gleder meg så er det med en anelse prestasjonsangst. En ting er å gjøre lys på Kroa, men to festivaler hvor man forventer en helt annen profesjonalitet… Ikke at vi ikke forventer en viss grad av profesjonalitet på Kroa, men der er det hele frivillig og det unnskylder eventuelle hull i kunnskapskartet. På LIAF er jeg faktisk innleid, og på FINN jeg jeg eneste frivillige tekniker så ingen vil være klar over det. Der må jeg også forholde meg til at jeg skal kjøre kvelden siste arrangement, der hele staben – inkludert heltidsteknikerne – dukker opp etterhvert som de er ferdige med sine respektive gigs. Klart, jeg får masse cred der bare på det å ha pupper kombinert med å vite hva en parkanne er, men man har da en viss stolthet og prestasjonsvilje.
Men før det er det utvask fra de 17 kvadratmeterne jeg har kalt hjemme i de siste to årene. Det er godt å kjenne at det er uten melankoli, uten at det betyr at jeg er sinnsykt glad for å “endelig” kunne forlate. Det er bare… Rett. Rett og slett. En komfortabel følelse å ha.
