|
|
Det er kanskje et tegn på at jeg har vært student litt for lenge at jeg trenger koffein for å få ræva i gir, samme hva det er. Ok, litt overdrivelse kanskje, men alt er så mye lettere etter et par kopper espresso.
Idag har jeg vært flink. Jeg har bitt sammen tennene og tatt noen nødvendige grep for å komme meg videre på opptil flere punkter. Blant annet er jeg et steg nærmere å få re-innsendt bachelorsøknaden min etter å ha utsatt det siden jeg kløna det til forrige gang. Har tenkt mye på hvorfor bare det å gå inn på NTNUs nettside plager meg så mye, langt mindre sende inn et skjema nesten tre år på etterskudd. Klarer ikke å skjønne hvor denne rare sosiale angsten min kommer fra. I det aller meste andre er jeg jo fryktelig logisk drevet, men når det kommer til mer offisielle mailer og telefonsamtaler, da stoppes det til. Klarer å tvinge meg til ting i jobbsammenheng, vel å merke i jobber jeg faktisk innehar, men når det er noe så personlig som f.eks utdanning eller telefoner til potensielle arbeidsgivere? Hjernen kobler ut, øynene nekter å fokuserer, alt stopper.
Idag hadde jeg kontaktinfosida til HIT oppe over en halvtime før jeg klarte å trykke på linken til ekspedisjonen bare for å sende et enkelt spørsmål. På den posivite siden klare jeg å rasjonalisere meg selv til å ikke angste over formuleringa i mailen. (“Hva er det verste som kan skje? – Ekspedisjonsdama bruker to minutter av sin tid på å svare at jeg må kontakte noen andre”. Takk, Henriette!) I det adresselinken ble trykt på tok det under fire minutter før mailen var sendt. Det tror jeg faktisk er ny rekord.
Da er det mye mer komfortabelt å ta bilder. Satte meg ned i Lightroom for å leke med blomsterbildene jeg tok på verandaen i solsteika for et par dager siden. Blomsterbilder har lett for å bli enten drit kjedelige eller skikkelig klisjé, og jeg har ikke egentlig interessert meg for det før, men det var faktisk overraskende gøy. Skal ikke si jeg ble kjempefornøyd med det totale resultatet, men det ble da et par fine.
ps. Det er for øvrig ekstremt passende at todo-listeprogrammet jeg har lasta ned for å tvinge meg til å få ting gjort heter “Anxiety”
Fikk nylig mail om at det er på tide å betale årsavgifta på domenet her. Fikk det selvsagt ikke helt med meg, det kom midt i en festival og nå er jeg noen dager på overtid. Er fremdeles litt tid igjen før teselskap.net har etårsjubileum, men det føltes litt som bursdagsselskap når mailen kom. “Gratulerer med etårsdagen, nå gi oss 220 kroner!”
Uansett så går det faktisk helt fint. Bare se:
Jeg har solgt mine første bilder!
Greit, det var til ei pittelita lokalavis, SortlandsAvisa, og jeg solgte meg innmari billig alt tatt i betraktning, men likevel. Det ble noen kroner, skattefrie sådan, og jeg kan teknisk sett si at jeg har jobbet profesjonelt som freelance fotojournalist. (Nei, jeg kommer ikke til å gjøre det. Ihvertfall ikke på den måten). Fikk veldig gode tilbakemeldinger på bildene også. Kanskje litt frilansjobbing for avis kunne vært noe…
Saken handler om Blablafestivalen, og jeg har lagt ut endel bilder på Flickrgalleriet mitt. Har fått ganske mange treff på det, men det jeg ikke blir klok på er at det desidert mest sette bildet er dette av føttene til “Æ”.
For øvrig kan det nevnes at bloggnestenbursdagen markeres med en pitteliten ansiktsløftning her. Etter oppgraderinga av themet hadde plutselig de gamle headerbildene forsvunnet, så da kunne jeg likegodt fikse litt her inne. Ikke store greiene som er gjort, men det har i det minste blitt LITT lysere.
Jeg har vært på Sortland og besøkt Marianne og Øystein, og for å oppleve den berømmelige Blablafestivalen, som jeg har hørt så mye om hvert år siden 2005.
 Marianne tok med seg Solveig (med hatt) og kjørte ukulelegig mellom to konserter. Festivalen skuffa ikke. Det var en lett blanding av drevne ringrever og helt ferske ungdommer som kanskje ikke hadde allverdens med sceneerfaring men viste stort potensiale. Litt i overkant med metall for min smak, men det var noen gullkorn innimellom.
 Ingvild Østgård …Ingvild Østgård, for eksempel. Singer/songwriter med nydelig scenepersonlighet. Litt i overkant søtlada, men det fungerte.
 Marianne, aka Din Freundin, har verdens beste drikkevise … Og Marianne, selvsagt. Tør jeg påstå en av norges beste låtskrivere? “I´m buying your love, it cost less than I thought” er fantastisk beskrivende på en gjennomsnittlig lørdagskveld. Apropos, så er taxikøer natt til lørdag helt jævlig. Hva i all verden får gubber på vel over førti til å komme med kvalmt grove utsagn til en åpenbart ikke drita – og ikke interessert – jente som er ung nok til å være dattera deres? Ufint.
 Iskald hadde kledd to unggutter i kapper for å innlede og avslutte gigen. Mettall! Men til tross for overstadig ufine Sortlandsgubber og overdose av metallmusikk, så var alle enige om at det hadde vært en trivelig langhelg. For min del ble festivalen avslutta med stil av tredje siste artist, Æ. Han hadde fått med seg en hel liten haug av medmusikanter fra det lokale musikkmiljøet (pent hjulpet av sin faste bassist, som også er fast lydmann for Blabla og dermed visste nøyaktig hvem han skulle ta med). Opplegget funka usedvanlig bra, med musikere som kom og gikk på scenen uten videre høytidelighet. En hilste på hovedpersonen for første gang rett før de kjørte igang låta. Som et resultat av denne opplevelsen har allerede en bit av festivalsommeren 2011 blitt spikra: Vi skal på Træna til neste år!
 Æ med gjestemusikanter Har for øvrig solgt mine første bilder. Ingmar, som har skrevet denne fine saken for Groove som jeg tok bilder for, solgte også til SortlandsAvisa, og vips ville de ha bilder og. Vet ikke ennå hvilke som blir brukt, men jeg fikk inntrykka av at det blir et par stykker. Redaktør Gard, som for øvrig har gått forfatterstudiet i Bø, var fryktelig imponert over kvaliteten. Med andre ord har jeg nå både blitt betalt for lys og foto, må si meg ganske så fornøyd.
Sommer i Nord-Norge? Aaaaah!
Vel lar den vente på seg, men ingenting er vakrere enn når den først kommer.
Og når Ina stiller med slakkline og Hanne med hoppestrikk og Vera og Tiril med kaffe, så har man egentlig det man trenger for en fin kveld.
Greit, temperaturen er som en middels April i Telemark, men det gjør absolutt ingenting. Faktisk.
Jeg lovte den store festspillposten, og her kommer den. Bortsett fra at jeg skal prøve å ikke gjøre den altfor stor, og heller la bildene tale litt for seg selv.
 Åpning prega av drittvær Årets FINN var prega av to ting: Regn og frihåndsbrodering. Kanskje aller mest regn. Ingen kan huske å ha hatt så sinnsykt regnvær noen sinne, og det la selvsagt en viss demper på stemninga. Men ikke kraftig nok demper til at det var noe annet enn fantastisk.
Selv insisterte jeg på å demonstrere mot møkkaværet ved å gå i skjørt og småsko hele uka. Det gjorde det spesielt morro når jeg jobba teknisk, noe jeg da gjorde hele uka. Heldigvis var det en liten scene med lite lemping av utstyr, så det gikk helt fint.
 Frihåndsbrodering. Årets hit og kreative utfoldelse i staben. Scenen “min”, Ludo Bar og Scene, er Harstads studentkro, og en av få litt ok, frie konsertscener i byen. Når jeg sier “Litt ok” kommer det av at lokalet ikke akkurat er ideelt grunnet flere småting. Det er lavt under taket, scenen er selvsagt tilsvarende lav og også ganske grunn, og mer irriterende: Det er en søyle like foran scenen som deler opp publikumsområdet og gjør det vanskelig å ha sittekonserter der. Og når opptil flere av konsertene der faktisk VAR sittekonserter så fikk jeg litt hodebry.
Til tross for dette så vokste stedet på meg i løpet av uka. Etter en litt trøblete start og et par “krisemøter” så fikk vi en fin flyt i godt samarbeid med den faste staben der. Det å jobbe med to forskjellige frivilligstaber, hvorav en som for anledninga var betalt og i tillegg hadde et sterkt forhold til stedet og en som var skiftende og ikke ordinært jobba med slikt, var en utfordring å få til å funke, men når det først funka var det en fantastisk kombinasjon.
 Gratis Øl. Fantastisk flinke folk! Dagene mine besto av en konsert klokka ni med alt det medførte av forberedelser, ivaretakelse av vårt billetcrew, samkjøring med Ludos vakt- og barcrew og omrigg til festspillklubb og show med teatersportgruppa “Gratis Øl” ved midnatt. Konsertene var veldig forskjellige, fra jazz til joik til pop til til punk. I praksis betød det at jeg måtte omstille meg daglig i forhold til forventa publikum, både alders- og mengdemessig. Kort oppsummert: En kjempeerfaring, kombinert med masse god musikk.
Gratis Øl var der fast gjennom hele uka, og jeg fungerte også som kontaktperson for dem. De hadde opptil flere utfordringer i starten, men med god kommunikasjon og masse velvilje fra begge sider ble de etterhvert en enorm hit og en av de store snakkisene omkring i festspillbyen. De var visst ganske fornøyde tilslutt også, bare se:
 "Brudebuketten" min Siste dagen, mens jeg gaffa fast stoler og de varma opp på scenen, begynte de plutselig å hviske seg imellom før de ba meg komme opp på scenen til dem. Der ble jeg serenadert på teatersportvis med en improvisert hyllestlåt, før jeg fikk en Gratis Øl T-skjorte og en særdeles vakker rosebukett. “Sorry at den ble seende ut som en brudebukett, men den ble nå engang sånn når de komponerte den”. I beste improhumor-ånd var det akkompagnerende kortet “En siste hilsen”. Har fått mye positivt respons fra artister gjennom årene, men dette var utrolig rørende og fint. Det gjør underverker for humøret at også artister ser og verdsetter jobben som gjøres.
Andre ting som kan nevnevnes i all hast før bildene får ta seg av resten er at jeg har møtt verdens kjipeste lydtekniker (igjen, men det husker nok ikke han), at FINN-staben slår alt jeg noen sinne har møtt av frivillighet, og at å kjøre lys på Cyaneed var sinnsykt gøy. Åh, og jeg elsker CMY-fargeblanding og har fått en dyp kjærlighet for MAC600´er til tross for all kløninga mi med dem.
(Anbefaler å se galleriet i piclens, siden NextGen fremdeles ikke helt vil samarbeide og jeg ikke klarer å finne hvilke settings som er endra. Skal forske litt i andre bildesystemer fremover)
Oppdateringa av wordpress-themet har fucka headeren min ved å gjenopplive de gamle. Dårlig gjort. Tar det som et tegn på at det er på tide å friske litt opp her. Må bare få styr på livet igjen etter tre ukers festivaljobb. Har et hus for meg selv som må ryddes etter å ba blitt brukt som dumpingplass litt for lenge, og det kan ta tid. Spesielt når jeg nå er opptatt av å redigere bilder fra hele uka.
Festspillene har vært fantastisk. Nydelige mennesker, nydelige forestillinger, en og annen kukete tekniker men stort sett kos. Har til og med fått tilbud om enda en lysjobb og så sinnsykt mye gode tilbakemeldinger at jeg har svevd på skyer siden Fredag.
Den store festspillposten kommer, så det er bare å stålsette seg.
Har du noen gang styrt med en konsertscene under et fiskehjell? Hva med et fiskehjell dekka av 60.000 tørka fiskehoder? Ikke det nei? Vel, da har jeg gjort noe ikke du har.
 Yummo! Multipliser med dritmange så får du en viss idé om scenografien. Svolvær var, i mangel på en bedre beskrivelse, trivelig. Gode (sort sett) gutter på jobb fra Lydteamet, fin mengde lysutstyr for meg å leke med for meg, og akkurat passe mengde øl. Gutta var innlosjert på noe som hevdes være ei rorbu, men jeg vil påstå det heller er en over gjennomsnittlig classy familiekåk med badstu og det hele. Siden jeg er jente kunne jeg selvsagt ikke dele rom men noen av gutta (fy og fy, noe så uanstendig) så jeg ble plassert på kunstnernes hus, fem minutters tassing unna. Sier vel seg selv at jeg tilbrakte mesteparten av fritida i rorbua. Ikke at det var så mye av den, men det trengs litt nedtrapping etter såpass lange dager.
Mye rar kunst, en god del fin musikk, og helgrilla villsvin “ala Obelix” var alle fine ting, og jeg kan stolt klappe meg på skuldra over å ha lyktes i et av mine prosjekter: Å forhindre at ordet “fette” har blitt integrert i mitt vokabular. For de som ikke kjenner til dette multiverktøyet av et begrep, så har det altså sin hovedutbredelse i regionen rundt Bodø. Her brukes det som et forsterkende middel i nær sagt alle sammenhenger, primært med positiv vinkling. Jo mer det kan brukes i en setning, dess bedre. “Fette bra” “Fette svært” “Fette deilig”. Av de fem teknikergutta var det et par av dem som var ekstreme på dette begrepet, og jeg måtte anstrenge meg for å ikke begynne å bruke det selv. Til nå tror jeg jeg har lyktes. På den neative sida frykter jeg at jeg har begynt å innta Bodødialektas a-ending på endel substantiver i bestemt form entall som ikke egentlig skal ha det. “Skola” er det mest nærliggende. “Æ skal på skola”. Huff.
(Sorry, NextGEN krangler så undertitler og annen info ikke kommer opp utenom PicLens, som igjen gjør bildene kornete fordi de strekkes…)
Ja, da ble man sendt videre til øyelege…
To optikere belyste øyet fra alskens vinkler og ble ikke egentlig kloke. Linsa ble sendt inn, øyedråper som ikke skulle svi svei, og etter ca en halvtime sto jeg med henvisning til øyelege med antakelse om betennelse på regnbuehinna. Siterer lommelegen.no:
Uten rask behandling kan regnbuehinnen (iris) klistre seg fast til andre deler av øyet. Da blir pupillen ujevn og kantete, og åpning og lukking av pupillen fungerer dårlig. Synet blir da varig svekket.
Eeeeep! Jeg er ganske seig, mener det en ting som skremmer vannet av meg så er det øyeskader. Bare tanken på eventuelle øyeoperasjoner med bare lokalbedøvelse gir meg mareritt. Begynner nesten å grine bare av tanken.
Med andre ord er jeg altså ikke på veg til Svolvær ennå. Forhåpentligvis er jeg ute der rundt halv åtte, med mindre øyelegen skulle finne på å nekte meg å dra, men det tror jeg ikke blir et problem. Blir vel bare dilatering av pupillen, litt antibiotika og en øyeflapp.
Og for de som skulle lure:
 Iridosyklitt, visstnok. Svir som faen.
Status: Hjemme på min barndoms kvite sky, med et heftig rødt og SÆRDELES LYSØMFINTLIG øye.
Situasjon: Avreise tidlig imorra for å jobbe som LYSTEKNIKER i en bunker.
Noen som ser en potensielt plagsom problematikk?
Har altså kommet meg pent og effektiv inn barndomsheimen. Tok med meg sola når jeg først var igang, og vi feira mammas bursdag med god middag på verandaen. All´s well, right? Javisst, bortsett fra at jeg, like før jeg skulle på toget fra pappa på veg til Gardemoen, fikk skikkelig vondt i et øye. Det er nå rødt, irritert, og takler dårlig overganger fra mørke til lyse omgivelser. Ekstra gøy at jeg skal tilbringe de neste par dagene med noenogtusen watt scenelys i en bunker…
Litt googling har gitt meg grunn til å anta at det er et overfladisk sår på hornhinna. Tar en telefon til optiker så snart de åpner, så får heller de sende meg videre til lege om de mener det er grunn til det. Forhåpentligvis har det roa seg etter noen timers søvn… Forhåpentligvis…
Øynene er vel ca den eneste kroppsdelen jeg umiddelbart blir redd for om noe føles galt.
Blir distrahert i vaskinga og ryddinga mi av skrekkblanda fryd for de neste par ukene. Har satt sammen en Spotifyliste med artistene som skal være på scenen min under FINN, en lett blanding av folkemusikk, pop, punk og jazz. Ligger an til å bli en fantastisk uke, syns jeg. Har blitt forferdeli glad i folkemusikk etter tre år i Telemark, og Tsuumi Sound System funker som fy på meg. Da er jeg mer skeptisk til DJ-styret jeg skal ha med å gjøre på LIAF, men med et par fungerende øreplugger satser jeg på at stemninga likevel går i taket.
Men uansett hvor mye jeg gleder meg så er det med en anelse prestasjonsangst. En ting er å gjøre lys på Kroa, men to festivaler hvor man forventer en helt annen profesjonalitet… Ikke at vi ikke forventer en viss grad av profesjonalitet på Kroa, men der er det hele frivillig og det unnskylder eventuelle hull i kunnskapskartet. På LIAF er jeg faktisk innleid, og på FINN jeg jeg eneste frivillige tekniker så ingen vil være klar over det. Der må jeg også forholde meg til at jeg skal kjøre kvelden siste arrangement, der hele staben – inkludert heltidsteknikerne – dukker opp etterhvert som de er ferdige med sine respektive gigs. Klart, jeg får masse cred der bare på det å ha pupper kombinert med å vite hva en parkanne er, men man har da en viss stolthet og prestasjonsvilje.
Men før det er det utvask fra de 17 kvadratmeterne jeg har kalt hjemme i de siste to årene. Det er godt å kjenne at det er uten melankoli, uten at det betyr at jeg er sinnsykt glad for å “endelig” kunne forlate. Det er bare… Rett. Rett og slett. En komfortabel følelse å ha.
|
|
Nye kommentarer